Det hele startet for noen år siden da Norsk
Kassettavgiftsfond utlyste en konkurranse om beste CD med barnemusikk.
Parallelt med NKAF (og antagelig noen hundre tusen andre
foreldre) har jeg tenkt "Hvorfor finnes det så lite sprek musikk for
barn?"
Jeg kastet meg på konkurransen og kom videre
gjennom første nåløye. Jeg satset hardt på
svingende rytmer og frekke tekster. Det var 96 deltagere (Deltagerlisten lignet
visst mye på et slags hvem-hva-hvor i norsk musikkliv har jeg hørt
i ettertid), men vi var bare 8 heldige som gikk videre. Vi fikk en slump penger
hver for å jobbe videre med å utarbeide materialet til det
lå innspillingsklart, samt å viderutvikle det
dramatiske/historien rundt sangene.
Som sagt så gjort. Her var det var mye jeg måtte
gjøre som jeg ikke hadde gjort før, gitt! Jeg leita
ganske mye for å finne noen på min egen bølgelengde
å videreutvikle det hele sammen med, men det meste var bom. Uansett.
Jeg kom videre med å få ferdig sangene, utvikle
fortellingen og forbedre tekstene med litt assistanse fra Jånni
Kristiansen.
Lykken var stadig med meg og jeg kom også
gjennom nåløye 2. Nå var vi bare 3 igjen og det
vanket mere penger, for nå skulle platen ferdigstilles!
Jånni og jeg hadde jevnlige brainstormer som
tok historien både hit og dit, og det så ganske villt og
morsomt ut. Nesten så villt at jeg ikke helt visste om det var samme
historie som sangene lenger, men OK! Ingen skal beskylde oss for å gå
den slagne vei!
Det ble innspilling på Musikkloftet hos Vidar
Lunden. Det meste gikk strålende og resultatet er å høre
på plata. Jeg valgte fritt i musikanter jeg var nyskjerrig på
og/eller visste ville tilføre det jeg trengte. Dessuten boltret jeg
meg hemningsløst selv med alt jeg kan (og nesten kan) av
instrumenter.
Det som ikke gikk så strålende var
den teknologiske siden av saken.
Hvis du noen gang skulle komme i skade for å
lure på om det er barnemat å få alskens
harddiskrecording, ADAT, DA88, digitalinterface, MIDIsync etc. til å
spille sammen så kan jeg spare deg litt tid ved å si at det
er i så fall en veldig kompleks og tidkrevende barnemat!
Det var med nød og neppe jeg fikk mikset
ferdig platen i tide til å levere innen fristen! Lenge gikk jeg og
hadde liksom ikke funnet noen til å fronte det hele. Jeg syns det ble
VELDIG mye Sverre hvis jeg skulle gjort alt selv. På leting etter
sangere var jeg ikke så heldig, så til slutt satt jeg der
og panikken begynte å spre seg i kroppen. Da var det den soleklare og
enkle tanke (som man har lange tradisjoner for på Sicilia) slo med i
mitt hode;
FAMILIEN!
Min fetter Johannes Joner hadde selv deltatt i
konkurransen, men var ute av dansen etter første runde. Dessuten skulle
han synge på et annet projekt i fase 2. Men når nøden
er størst osv. Jeg viste plata til Johannes og på humor
etc var det helklaff! Vi fant hverandre hjemme, så dermed var det
bare å sette i gang. En nevø - Kristoffer Joner - og min
lillebror Simen Joner ble innkalt og gjorde hver sine bidrag. Nå
begynte det å ligne noe! Finalen nærmet seg og vi gjorde
litt regi og koreografi for framføringen som skulle skje i Store
Studio - NRK. Framføringen ble en suksess men vi vant ikke. Faktisk
skjedde noe så rart som at 1. premien ble delt mellom de to andre
deltagerne - i en konkurranse med 3 deltagere!
Men som seg hør og bør et skigående
folk, vi tok tapet med et smil og gikk på med godt mot.
Johannes fikk rundt de samme tider en forespørsel
fra sin sjef på Oslo Nye Teater om han ikke kunne sette sammen en
barneforestilling til bruk utover våren nettopp der.
1 + 1 = 2
og teaterstykket JONER&JONER;&JONER; begynte å ta form. Resten
var å se på scenen. Stykket setter vi kanskje opp igjen på en
eller annen scene. Følg med...
Nå litt om hva som er på plata.
(Det var forresten veldig vanskelig å
finne gode musikere på alle instrumenter som også het
Joner, men det gikk med litt slit!)
Kort fortalt handler plata om Mikkel Angelo (og alle
andre barn som står opp tidlig på bursdager og søndager
men ikke ellers.)
platetittel:
BONGOFEBER (Broiler
Farm BFCD 9808)
artist:
JONER&JONER;&JONER;&JONER;
låter:
Bongofeber (salsa)
Av med klærne, på med klærne
(ræpp)
Tromme på rommet (a capella)
Få´kke sove (jazzballade)
Ny rekord (dance)
Hvorfor må du være så dum?
(reggae)
Du vil bare krangle (ræpp)
Gratulerer med dagen (merengue)
Jeg vil ikke ha no´ mer å spise (teknoreggae)
Alle barna leker (fønk)
"De-skal-ut-og-ha-det-gøy-jeg-få´kke-være-med"-
stemmen (samba)
Holde orden (ræpp`n`roll)
La meg ligge litt til... (salsa)
Hvem gjør hva?
Alle sanger/arrangementer - Sverre Indris Joner, Sang -
Johannes Joner, Kristoffer Joner, Sverre Indris Joner, Ræpping -
Simen Joner, Sverre Indris Joner, Barnestemmer - Alexandra Joner, Mikkel Angelo
Joner, Trommer - Martin Horntveth Joner & Rune Arnesen Joner, Bass - Frode
Berg Joner, Gitar - Bjørn Lier Joner & Cesar Bolly Joner,
Cubanske trommer (Congas, timbales, tambora, bongo)- Alfredo Chacón Joner,
Brasilianske trommer (repenique, quica, berimbau, agogo, tamburim, pandeiro) -
Marius Bastiansen Joner, Trommemaskinsynging - Stephan Smiroue Joner, Scratching
- Big K Joner, Trompet - Petter Kateraas Joner, Trombone - Christian Jaksjø
Joner, Sax- Howard McGill Joner & Vidar Johansen Joner, Dessuten: Bongo,
campana, guira, surdo, caixa, chocalho, reco-reco, trekkspill, ukulele, piano,
synther & programmering av bass og trommer etc - Sverre Indris Joner
Innspilt
& mikset høsten 1999 på Musikkloftet, Oslo
Tekniker: Vidar Lunden Joner (www.musikkloftet.no)
Produsent: Sverre Indris Joner
Mastret på Lydmuren av Mikkel Schille Joner (www.lydmuren.no)
Utgitt som et ledd i Norsk Kassettavgiftsfonds
barneCDkonkurranse.
Foto: Johannes Joner, Sverre Indris Joner, Design: Jørgen
Storeng Joner
SÅ LITT OM TEATERSTYKKET
"JONER&JONER;&JONER;"
Medvirkende:
Sverre Indris Joner, Johannes Joner, Kristoffer Joner
Urpremiere på Oslo Nye Teater 20/5 2000
Avisene skrev bl.a.
"Lett og lekent. Sjarmerende og upolert familieteater
med tre glade gjøglere og mye musikk."
Anmeldt av HANS ROSSINÉ Søndag 21. mai 2000
Skulle sommerkveldene bli litt triste framover, står
tre glade gjøglere parat på Oslo Nyes hovedscene. Gi dem
én time av din tid på ettermiddagen nå i mai og juni, og de
muntrer opp hele familien.
"Joner&Joner;&Joner;" er barneforestillingen til tre
blad av Joner-slekta, Sverre Joner, Christoffer Joner og Oslo Nye-skuespilleren
Johannes Joner. Hovedpersonen er 5-årige Mikkel. Vi følger
ham en dag i hans liv. Fra han forvandler seg fra en frekk dokke til en liten
gutt som spiser frokost med mor og far, via barnehagen der han vagger rundt i
en romdrakt av en parkdress, og til hele salen danser seg ut av Oslo Nye i
rytmisk bongofeber-rus.
Johannes Joner tar de minste med storm med én gang han
entrer scenen. Han skifter dessuten roller kvikkere enn noen kan blunke.
Historien om Mikkel blir fortalt nesten som en stand-up for barn, med innlagte
sketsjer, sanger, barnevennlige ræpper og en god del kvikke
voksenpoenger som mor og far ler mest av. De tre Jonerne både gjøgler
godt, spiller godt og synger godt - og leker fram bøttevis med godt
humør.
Sjarm
Det litt rufsete og improviserte preget oppsetningen har fått,
gir den massevis med løssluppen sjarm. Samtidig som en klarere rød
tråd, en strammere story og bedre regi nok ville gjort den tydeligere
for de minste.
Energifyllt Joner x 3:
MUSIKALSK INNERSVING
Av Rune Kippersund, Teaternett
De
tre Joner-slektningene Johannes, Kristoffer og Sverre Indris leverer en
fullstendig utemmet barneforestilling på Oslo Nye Teater. Fra første
stund går de beinhardt ut for å få barna på
sin side, og de lykkes svært godt med nettopp det. Bongo-feberen brer
seg!
Forestillingen,
med den både intetsigende og meget dekkende tittelen Joner &
Joner & Joner, er basert på en relativt ustrukturert
improvisasjon, samtidig som forestillingen inneholder elementer av nitide
instuderinger. Denne blandingen av det løse og faste slår
godt an overfor målgruppen: barn mellom fem og ti år.
Hei!
Johannes
Joner har en sjelden friskfyraktig og åpen sceneustråling,
og oppretter umiddelbart kontakt med publikum når han rusler inn på
scenen og roper hei! Ekkoet kommer kjapt, og Joner kan uanstrengt lede
talekoret til nye og mer kompliserte prestasjoner. Så henledes
oppmerksomheten mot Mikkel, en dukke som etter hvert blir et barn, og som
setter seg på en gigantisk tripp-trapp-stol. Ja - forestillingen er
sponset av Stokke møbler.
Mamma
- pappa - barn
Herfra
går ferden fra frokost til barnehage (uten kontantstøtte)
og til sengs. De tre aktørene veksler kontinuerlig på
rollene, og syns det er veldig moro å skifte parykker. En smule preg
av innfalls-regi har denne forestillingen, men det er tilgivelig når
brorparten av innfallene fungerer så godt. Konfliktene bygger seg opp
rundt de klassiske barn - foreldre motsetninger: spising, soving, barnevakter,
påkledning, slike ting.
Presist
og rytmisk
Det bærende
elementet i dette kaoset av en forestilling viser seg etter hvert å være
musikken og rytmen. Sverre Indris, som ikke synes å være
like glad i å stå på scenen som sine slektninger,
er den drivende kraften, og utfolder seg storartet på piano og med
kroppen som kilde til rytmiske variasjoner. I de sceniske opptrinnene er det
også han som er flinkest til å passe på
framdriften og huske replikkene. Med Johannes` sjarm, Kristoffers shaky
intensitet og Sverre Indris presisjon er dette et saftig, leveringsdyktig trekløver.
Uten
sikkerhetsnett
Kunstnerisk
er dette en ganske dristig satsing fra Oslo Nye Teater. Skuespillerne står
på uten noen form for sikkerhetsnett. Økonomisk er det
veldig liten risiko forbundet med dette fra teatrets side, og en fiffig måte
å utnytte ledig kapasitet i ettermiddagstimene på
hovedscenen. Her kreves ikke mye omrigging! Uansett forsvarer forestillingen
seg som et sjelden humørfyllt invitasjon fra teatret til barna.
AFTENPOSTEN anmeldt
av Mona Levin
Familiemoro uten påtrengende formsikkerhet, men med
sprelsk musikk og underfundig humor.
"Jeg heter Johannes, hva heter dere?" sier Johannes Joner, og dermed er
stemningen satt og latteren løsnet. Den begynner så godt,
denne lille "tre ganger Joner-forestillingen" som er ett av tre
musikkprosjekter som er utplukket til både CD-innspilling og scenisk
fremførelse etter en konkurranse utlyst av Norsk kulturråd.
Etterhvert stiger mistanken om at CD'en har vært utgangspunkt, og at
de tre forsøksvis har snekret sammen en slags handling rundt en
serie vellykkede låter.
Troikaen Johannes Joner, onkel til Kristoffer (Offshore) Joner, og
fetter av musiker og komponist Sverre Indris Joner, viser en boblende fantasi i
sitt stykke som burde fått en mer fengende tittel. De fremstiller
etter tur lille Mikkel, moren og faren hans, noen snille og slemme barn i
barnehagen, og hunden Tarzan. Den tilhører en av de usynlige naboene
i blokken, nyinnflyttede Haagensen. På den andre siden bor
operasangerinnen Kringlebotn, og under bor Himmler som dunker med kosteskaft i
taket når Mikkel bråker, og det gjør han jo. Han
er fem år og vil spille tromme.
Barna vil lett kjenne seg igjen i Mikkel som ikke vil at mor og far
skal gå ut om kvelden, som ikke vil legge seg, ikke vil spise og er møkk
lei av å dra bobledressen av og på hele tiden i barnehagen.
De voksne vil lett kjenne seg igjen i rollen som lett oppgitte foreldre, selv
om disse er av det ukonvensjonelle slaget. Det er godt gjort å lage
moro for alle aldersgrupper - men det skjer bare til å begynne med.
Oppbygningsfasen går kjapt og livlig for seg med artige replikker og
passelig absurde situasjoner, men gradvis faller bygget sammen og ender i en
plankehaug av løst sammensnekret materiale. Humørfylt og
sprelsk musikalsk er det imidlertid hele tiden. Her er mye underfundig humor i
illustrasjonsmusikken til et litt langt men fornøyelig eventyr,
herlig blottet for moral. Her er rock, rap og barbershop, til og med Stomp!,
komplett med søppellokk og kosteskaft.
Mye går nok over hodene på små barn som
gjerne hører enklere rytmer, og som - rent pedagogisk, for ikke å
snakke om menneskelig sett - bør få lov å glede
seg over barnesanger før rockeriet overtar. Uansett alder vil alle
fryde seg over Sverre Indris Joners slagverksnummer uten slagverk. Han spiller
i luften, på slurva, i munnhulen, på kroppen - imponerende!
Underveis får vi en slags innføring i mange instrumenter
og i sang- og danseglede. Musikken bærer siste del av den timelange
forestillingen som hverken har begynnelse eller slutt, men består av
en bit på midten. Antagelig noe desorienterende for de minste med
sans for dramaturgi.
Finalen spekulerer i barns fryd over stygge ord og ufine lyder - med
andre ord mye promp og lite ull.
AVIS-1
FORHÅNDSOMTALE
Snakker om tett familiesamarbeid på Oslo
Nye: Johannes Joner er onkel til Kristoffer Joner (fra Offshore) og fetter av
musikeren og komponisten Sverre Indris Joner. Alle tre kan du møte i
teatrets nye familieforestilling, med premiére lørdag.
Av Toril Haugen
Forestillingen har treffende nok fått tittelen
"Joner & Joner & Joner" og dreier seg om fem år
gamle Mikkel, og moren og faren hans. Mikkel er en aktiv liten gutt, som krever
mye oppmerksomhet fra foreldrene, og som liker å synge. Det gjør
også foreldrene, og det er da også mye sang i denne
forestillingen.
Ønsket å samarbeide
De tre Jonerne har ventet lenge på en mulighet
til å samarbeide på scenen. - Vi har hatt mange ideer som
det ikke er blitt noe av, fordi det ikke har klaffet med hver enkelts
spilleplaner. Slik er det - det er ofte tilfeldigheter som skal til, forklarer
Johannes Joner, og bekrefter at visst er det morsomt å forberede en
forestilling med noen man kjenner så godt.
- Vi har funnet en veldig fin arbeidsfordeling. Sverre står
for det musikalske, og hvis det er tvil om noe underveis, er det jeg som avgjør.
Jeg er teatersjefen, sier Johannes med en latter.
- Og Kristoffer?
- Han står for mange av ablegøyene
underveis. Det er utrolig hva den gutten kan få til, bare man gir ham
et spark bak i ny og ne, erter Sverre og Johannes, mens Kristoffer trekker
godmodig på skuldrene.
Mye moro
Alle tre er enige om at de har hatt mye moro underveis.
Og derfor har de også tro på at dette blir godt teater for
hele familien.
- I teorien er det jo slik at hvis vi har det moro, så
har også ungene det moro. Og da blir det også godt teater.
I teorien i vel å merke, smiler Johannes.
"Joner & Joner & Joner" er en høyst
spesiell forestilling i den forstand at de tre Jonerne går ut og inn
av rollene slik at alle spiller Mikkel, Mor og Far.
- Ved en tilfeldighet ble det slik under prøvene,
og så ble det en lek av det. Plutselig slo det oss at dette var jo
noe vi kunne gjøre i stykket også, forteller Sverre.
- Og det er jo veldig bra, for da slipper vi noen
krangling om hovedrollen, supplerer Johannes.
Skal bli CD
Forestillingen har bakgrunn i en konkurranse utlyst av
Norsk kulturråd, der man ønsket musikkprosjekter som kunne
spilles inn på plate, samtidig som det kunne egne seg på
scenen. Derfor kommer det også en CD fra forestillingen. Og kanskje
blir det også en turné. Scenerekvisittene er i alle fall så
enkle at det ikke burde være noe problem: de består nemlig
av en gigantisk tripp trapp stol, et like stort bord og en søppeldunk.
DAGSAVISEN
Intelligent moro for barn
av CATHRINE TH. PAULSEN
Samspillet med barna i salen overlater de ikke til
tilfeldighetene, Joner-trioen i og bak forestillingen som hadde premiere på
Oslo Nye Teater i går. Fra første øyeblikk brukes
hei-teknikken effektivt for å få barna til å
konsentrere seg om det som skjer på scenen, så vel som å
signalisere at det faktisk begynner. Senere kommer andre effekter, som lys og
musikk i gang også, og den underfundige, ofte finurlige humoren brer seg.
For det er en gjennomhumoristisk forestilling Joner&ene;
har laget, selv om det ikke alltid er på overflaten. Mange av
poengene ligger mellom linjene, og dermed har den noe å gi så
vel større barn som voksne og kan forsvare
"familieforestilling"-begrepet. "Familieforestilling" ellers betyr som regel
ufarlig og neddempet. I denne varianten betyr det at de eldste i familien
antakelig må forklare ganske mye på veien hjem.
Handlingen er uhyre tynn, men likevel ganske krevende,
full som den er av referanser til nyhetsbildet og teaterverdenen. Hovedpersonen
Mikkel, som vekselvis spilles av samtlige tre Joner, vil helst sove lenger om
morgenen, spise mindre middag, unngå han som dytter i barnehagen og
bestemme mer selv.
Avgjørelsene ligger, lærer vi, hos
statsministeren, og gjennom ikke minst en pussig-grotesk fortelling om
harepusen hos alle ministrene, sentrerer fortellingen seg om
Regjeringskvartalet, for så å ta en plutselig musikalsk
sving inn i familiens skjød igjen via en velkoreografiert søppelkasse-slagverksdans
og så ende i "Bongofeber", en sang som virker innholdsmessig vel
umotivert utover å skulle selge plater ved en senere anledning. Dét
kan de på den annen side lett gjøre når de måtte
ønske, musikken er nennsomt brukt både til illustrasjon og
som egne poenger.
De tre Joner'ene synger dessuten upåklagelig.
Det eneste man igjen kan ha å utsette noe på er valg av
sted. Denne forestillingen er en tett, enkel samspillsak uten store sceniske
krav og publikum fra rekke ti og bakover hadde temmelig sikkert opplevd det
bedre hvis man hadde brukt Centralteatrets lille lokale framfor hovedscenen
Oslo Nye. Imidlertid får de kose seg med den tvers igjennom hyggelige
og finurlige forestillingen og eventuelt håpe at den går så
lenge at den flyttes.
Kontakt:
Sverre Indris Joner
Grensevn 85 c
N-0663 Oslo
tlf: (+47) 22 63 13 65,
mob: (+47) 91 17 05 82
fax: (+47) 91 20 33 45